Opplagt er det ikke mulig å padle fra Rallarvegens østligste punkt da det enkelt og greit blir for mye motbakke før elvene begynner å renne vestover. Vi (Pål Lindseth, Jarand Naa, Dag Sandvik, Eirik Øvreeide og meg selv) prøvde oss derfor fra Hallingskeid med Vangsvatnet som endelig mål. En liten svipptur innom Kaldavasshytta skulle vise seg å bli noe av det tyngste vi har gjort i den norske fjellheimen, og med kajakk.

Tanken var å ta seg vannveien fra der Bergensbanen bikker vestover og ende opp i Vangsvatnet i Voss sentrum. Ruten ble planlagt uten min tilstedeværesle, og mine råd om kaloriforbruk til turen ble 3 doblet av Eirik og Dag. Kanskje derfor jeg fikk ansvaret for å passe på kartet når turen begynte?

Kartbilde fra Hallingskeid til Langavatnet før Mjølfjell. Grønn strek=til fots, Rød strek=padling

Hallingskeid ble satt som startdestinasjon og billetter til NSB’s sykkel(kajakk;)vogn ble bestillt. En time før avreise stod vi på Kajakkbua og laget frukostblandinger ( klikk turfrukost) og pakket kajakkene med nødvending utstyr. Været var fint, men værmeldingen var ikke helt på vår side og jeg pakket og tok ut igjen en ekstra fleccegenser 2 ganger før jeg droppet den og tenkte at det kan da ikke bli så kaldt?

I det vi gikk ut av toget på Hallingskeid angret jeg. 6-7 grader i luften, regn og mer enn nok vind til å gjøre det skikkelig guffent. Vi kom oss raskt i padleklærne og begynte å gå mot elva. Etter et par kryssninger og rulleforsøk var vi passe kjent med hvordan kajakkene oppførte seg fulllastet og vi pekte tuppene nedstrøms med en velkjent spening i magen:)

Stryk nr 1 på turen ble vår første av mange bæringer. To artige skiler, men med stein i landingen var det bare å komme seg videre og ikke kaste bort tid på å fundere om det var mulig med tom båt eller ikke. Målet var å komme lengst mulig før det ble mørkt så det ble bedre tid til å nyte resten av turen og kanskje få filmet litt.

Det ble en del flattvannspadlng etter det første stryket, men etter en stund dukket det opp en horisontlinje og vi måtte ut å synfare. et ca 100 meter langt stryk med overraskende bra størrelse på. Big volume høyfjellspadling er ikke dagligdags:) Videokameraet ble tatt frem og etter noen miutter satt vi alle lettere giret i bakevja i bunn av stryket og håpet det ble flere slike før mørket kom sigende.
Det gjorde det ikke, men like ved det som skulle bli vår første leirplass (gul prikk på kartet), kom det inn en sideelv med en liten autoboof på ca 3 meter. Perfekt avslutning på Dag 1.

Utpakking camp 1

Camp 1

Myggen var hissig, hvertfall på meg og Eirik så han og Jarand satte i gang med å lage bål, mens Dag laget middag(drytech;) og jeg og Pål satte opp teltene. En naturlig arbeidsfordeling etter teknisk vanskelighetsgrad.

Etter middag var bålet blitt stort og godt og vi nyttet nedbørsoppholdet til å få tørket klærne mens vi gumlet kjeks med brie- og blåskimmelost og drakk rødvin fra plastbeger. Ok, det er kanksje litt i overkant å ha slikt med seg på fjelltur, men vi liker kulturmix og trodde vi hadde fysikken til å takle den ekstra vekten;)

Gammel alpinistrumpe i front..

Dag 2
Etter frukost og for noen en nødvendig kaffekopp, startet vi dagen med å dra kajakkene på Rallarveien et stykke. Både veien og elva går bratt ned fra Klevavatntet og det var ikke mulig å padle der. Etter ca 5-600 meter, forbi turgåere, sykkelister og bikkjer fant vi det best å komme oss i elva igjen og karret oss ned til et stort basseng i enden de bratteste strykene.Elva og dalen åpnet seg litt der og det såg ut som det var grei padling. Vi ble alle en tanke nasjonalromantiske der vi stod og såg ned på elven langt under oss og Dag drog frem kameraet og måtte filme litt.

Moldåi som elva her heter, hadde god vannføring og både trykk og farge på vannet minnet om lenger nede i Raundalen. Etter et par fine stryk måtte vi på nytt ut å synfare og det viste seg å være en god idè. Noen fine, kontinuerlige stryk gikk over til å bli vel bratte og stupte fort ned mot Seltuftvatnet. De siste 500m var likevel padlebare og artige. Like før vannet var det en liten skliesak med en kant og en litt hard stopper på venstre som Jarand dumpet midt i. Han fikk seg noen (fortjente:) runder, men kom seg ut uten å¨forlate skipet. Han mumlet noen om at soveposen ikke lå i vanntett bag og at svømming ikke var et alternativ. Det hele ble obserevert av noen turister som stod på broa og smilte og syns dette såg skikkelig artig ut.

Bæring rundt det bratteste partiet ned til Seltuftvatnet

Seltuftvatnet ble padlet med imponerende tempo:) Ved enden ble vi møtt av en hytte eier som var redd for at vi var en gjeng utenlandske turister med liten forståelse og respket for norsk natur som skulle padle fossene ved hytta hans og stryke med der. Vi fortalte hvem vi var og hvordan vi gjorde det med padlingen og han roet seg. Han kom også med noen gode tips til turen opp mot Kaldavasshytta. Fossene var for steinete- og høye til at vi kunne padle og vi måtte dra og bære kajakkene videre til Reinungavatnet som skulle bli dagens siste padleetappe.

Etter Reinungavatnet var det tid for middag på Vatnahalsen Hotell. Det vil si Drytech, i hagen til Vatnahalsen Hotell. Vi unnet oss en kaffe og vaffel på hotellet mens vi kikket på kartet og prøvde å tørke klærne litt før gåturen til Kaldavasshytta.Vi hadde ikke peiling på hvor tungt det skulle bli der vi satt innendørs med varm kaffe og skuet ut på duskregn og skodde.

Da bæresystemene var stroppet på kajakkene og litt forskjellige løsninger testet, begynte turen mot Kaldavasshytta. Ganske raskt fikk vi bekreftet at dette ikke var optimal fjellutrustning. Ikke bare var kajakkene tunge på ryggen, de ga også bra vindfang som gjorde oss enda mer ustødige på den til tider utsatte og smale stien.

Pål og Dag

Pål etter en halvtimes gange

Drikkepause og justering, fortsatt optimisitisk til bæressytemet:)

Turen opp ble tung og tok omtrent dobbelt så lang tid som med vanlig oppakning. Vinden, regnet og temperaturen gjorde det hele ganske så guffent og bak påklistrede smil tror jeg alle lurte på hva vi egentlig gjorde her med kajakk på ryggen. Tror også det var noe av grunnen til at vi alle faktisk smilte. Men det dårlige været var faktisk det som gjorde at vi i det hele tatt fikk padlet dagen etterpå. Uten regnet hadde ikke elvene blitt store nok og vi måtte bært kajakkene helt til Upsete.

Eirik og Dag fortsatt energiske

Ca 13 timer etter frukost var vi framme ved hytta og kunne konstantere at den var åpen og enda bedre, det var ingen andre der. Vi kunne dermed tørke klær overalt og “flyte” litt rundt i hytta uten å måtte ta hensyn til eller vekke andre gjester. Det passet oss bra denne gangen for vi var for trøtte til å være stille.

Her er noen flere bilder fra turen opp til Kaldavasshytta:

Langt igjen? Over bekken, opp til venstre, inn i tåkeheimen og et par timer til.

Hver gang vi stoppet havnet noen på ryggen og måtte ha hjelp for å komme opp igjen, her har jeg bikket og midlertidig gitt opp;)

Jarand begynner å kjenne det...

Hvor skal vi gå? Gidder vi sjekke kartet?

En siste sjekk på kartet før tåka ble for tett.

Dag og Eirik på kveldens siste snøfonn med kajakk på ryggen, klokka har blitt 22.45

Jarand dokumenterer på video

Resten av historien kommer snart, i mellomtiden sjekk ut http://www.vosskajakkklubb.com